1636 Visninger |  Lik

Chinese take-away – Bergstaden Filmklubb

Mandag 13. februar | kl 2000 | Kinosalen
Kjøp e-billett her. Gyldig medlemskort vises ved inngangen.
Filmen har vært en enorm publikumssuksess i Sør-Amerika og Spania, og har dessuten vunnet en rekke priser på filmfestivaler; både Hovedpriser og Publikumspriser(sist i Roma og Mannheim-Heidelberg), samt at den nylig fikk Goya-prisen for beste Ibero-Amerikanske film i Spania.» «Chinese take-away» er ikke en kinesisk film, men en argentinsk dramakomedie om en butikkeier som kommer over en kinesisk immigrant som ikke snakker et ord spansk. Hverken politiet eller ambassaden kan hjelpe kineseren, og således må den sære butikkeieren ta ham under sine vinger. I hovedrollen finner du Ricardo Darín, fra Oscarvinneren «Hemmeligheten i deres øyne».
«Roberto er en ganske ensom og litt sær mann som driver en jernvarehandel. Han samler også på underlige nyheter, som han klipper ut av avisen og limer inn i album. Naboens søster, Mari, elsker ham, men Roberto er alltid unnvikende.
En dag ser Roberto en kineser som blir kastet ut av en taxi. Kineseren, som heter Jun, snakker ikke et ord spansk, men har en adresse tatovert inn på armen. Roberto tar Jun med seg til denne adressen, men onkelen som Jun søker, har flyttet.
Roberto lar Jun bo hos seg mens de prøver å finne ut hvor onkelen befinner seg. Hverken politiet, den kinesiske ambassade eller noen i det kinesiske kvarteret kan hjelpe dem. Til slutt finner han en kinesisk pizza-sjåfør som kan oversette for ham, og slik får han vite om Juns dramatiske opplevelser.–Bergens Tidende gir filmen terningkast 6 og kaller den «vårens varmeste og vittigste filmeventyr»!–

Smuglesing.no sier:
«Ricardo «Hemmeligheten i deres øyne» Darín spiller Roberto, en virkelig vriompeis av en gretten og gubbete fyr. Han bor i Buenos Aires, hvor han eier og driver en liten jernvarehandel, vegg i vegg med ungkarsboligen sin. Hans liv er rimelig rutinepreget, han foretrekker å være alene, irriterer seg over alt og alle og har et litt ubehagelig temperament.

En vakker dag, mens han nyter sin lunch (i ensomhet), blir han vitne til at en gråtende kineser kastes ut av en taxi. Før han får summet seg kommer kineseren bort til ham og ber om hjelp. På kinesisk. Svært motvillig lar Roberto seg involvere i den unge mannens problem – og før han vet ordet av det, har han latt kineseren (som heter Jun) sove på gjesterommet. Men bare til den kinesiske ambassaden klarer å spore opp Juns onkel, som visstnok bor et sted i Buenos Aires.

Ikke overraskende evner kineseren, hans ikke-eksisterende spankskunnskap, og fomlete tilstedeværelse, å fremprovosere en viss irritasjon hos Roberto. Når Roberto i tillegg må hanskes med en kvinne (på besøk i nabolaget), som på (tilsynelatende) uforklarlig vis er forelsket i ham, er det klart han koker over litt, av og til.

Chinese take-away er skrevet og regissert av Sebastián Borensztein, et for meg ganske så ubeskrevet blad. Men film, dét kan han. Han bruker nøyaktig så lang tid han trenger for å fortelle denne odde, vrange, vidunderlige historien – som attpåtil er basert på virkelige hendelser. Darín er super som surpompen Roberto, mens Ignacio Huang (som Jun) og Muriel Santa Ana (som kvinnen) er akkurat passe fomlete, nervøse og fulle av ærefrykt. Og på toppen av alt kan vi le av ekstreme humørsvingninger, la oss forundre over livets mange overraskelser – og bevege av en nymalt ku.

Chinese take-away anbefales varmt.

Adresseavisen gir terningkast 5 og sier:

«Underfundig, varmt og sprudlende om en grinebiter av en jernvarehandler som får en bortkommen kineser i huset.
55-årige Richardo Darin er en av de beste filmskuespillerne i Amerika de siste åra. Argentineren jobber hovedsakelig i Sør-Amerika og var sist på norsk kino i Oscar-vinneren «Hemmeligheten i deres øyne» (2009). Han er svært allsidig og viser her at han også behersker den langsomt boblende, men definitivt sprudlende filmkomedien.

I Sebastian Borenszteins lekne manus og regi er «Chinese Take-Away» menneskelig og varm feelgood-komedie med ny, god vri på klassisk oppskrift. Etter en burlesk åpning, presenteres det gammeldagse petimeteret av en jernvarehandler ved at han teller at det er så mange skruer eller spiker i pakkene fra fabrikken som det er oppgitt på eska.
Darin gir herlig typetegning av en aldrende mann som lever i sin egen verden. Han møter en bortkommen kinesisk flyktning i Buenos Aires og får ham uforvarende som haleheng i noen dager. Dermed får vi klassisk komedie om kulturkollisjon og to typer som ikke kan snakke med hverandre, men likevel kommuniserer på et vis.

«Chinese Take-Away» vinner mye på gode typer, artige situasjoner, effektive gjentagelser og fint blikk for timing og en lett absurd hverdagsrealisme. Grinebiteren er god på bunnen, samspillet mellom ham og kineseren gir fargerik buddy-komedie.

Filmen gir lekent rom for typene, inkludert en romantisk kvinne, til å avsløre hverandres gode sider. Det gir komedien fin glød, som varer fra start til mål, og gjør «Chinese Take-Away» til en film det er vanskelig å finne noe å ikke like i.

FilmMagasinet mener 5 stjerner er passe:-)

Lun demonstrasjon i smart historiefortelling.

Påstand: film handler først og fremst om historiefortelling. Store deler av bransjen har i de senere år valgt å ignorere dette, og heller satset på effekter. 3D kan sparkle bort eventuelle krater i manus. Denne lille argentinske filmen beviser at alt man egentlig trenger når man skal lage en spillefilm er en god historie (og et par ok skuespillere). Roberto er en gretten, enslig mann i femtiårene som driver en liten jernvarehandel. Han lever et ekstremt rutinepreget liv, og slukker lyset på slaget 23:00 hver kveld. Han er en rakrygget, maskulin type som helst spiser stekte testikler, blodpølse og biff til middag. Roberto er på ingen måte typen til å gi en ung, kinesisk immigrant husly. Men det gjør han. Kineseren Jun er på en rådløs jakt etter sin eneste gjenlevende slektning og kan ikke et eneste ord spansk, men hans språkløse desperasjon klarer likevel å gjøre inntrykk på den motvillige jernvarehandleren. Beske Roberto hater brudd i rutinene sine, og er ikke vant til slippe andre mennesker inn i livet sitt. Han har en dame som elsker ham, men klarer ikke å følge opp. Alle mennesker har sin historie, og både Roberto og Jun har sine grunner til at de har blitt som de er. Dette høres muligens klissete ut, men det er forfriskende fortalt med smart, svart og subtil humor.

Den argentinske skuespilleren Ricardo Darin, kjent fra Nine Queens (2000) og Aura (2005), er strålende som Roberto. Chinese Take-away minner både i form og innhold om den uruguayanske filmen Whisky (2004), og til sammenligning er heller ikke Chinese Take-away noe visuelt eller teknisk mesterverk – den er først og fremst en lun demonstrasjon i smart historiefortelling. Den har også rasket med seg en rekke priser på filmfestivaler verden over, og vært en enorm publikumssuksess i Argentina og Spania.

Dagbladet gir en firer, og skriver:

«Absurd i Argentina «Chinese Take-Away» er en varm og relativt vellykket komedie om livets tilfeldigheter.
Det er ikke bare nordmenn som lager film om smågrinete einstøinger. I Buenos Aires teller Roberto (Ricardo Darín) spiker og skruer i sin lille jernvarehandel og skjeller ut leverandøren på telefon når antallet ikke stemmer. Han smiler aldri og lar ingen forstyrre de daglige rutinene.

Samtidig, på en elv i Kina, er unge Jun (Ignacio Huang) i ferd med å fri til sin kjære. Dessverre kommer ei ku dalende ned fra himmelen og treffer sistnevnte. Neste gang vi ser Jun, blir han ranet og kastet ut av en drosje i Buenos Aires. Roberto ser hva som skjer og ender opp med å kjøre Jun til diverse adresser, inkludert ambassade og politistasjon, uten å bli kvitt ham.
Jun snakker kantonesisk og Roberto kan bare spansk, så det blir mye veiving med armer og tilhørende komikk. Roberto tar ham med hjem og fortsetter neste dag sine forsøk på å avlevere kineseren.

Streng vinkling

«Chinese Take-Away» er regissør og manusforfatter Sebastian Borenszteins tredje langfilm. På tross av Robertos frustrasjon, slentrer filmen i et bedagelig tempo. Eremitten prøver å bli kvitt Jun, men de blir også bedre kjent. Situasjonene som oppstår er humrende morsomme og scenene er elegant komponert.
Samtidig sitter jeg med en følelse av at Borensztein burde fått mer ut av stoffet. Han har valgt å ikke tekste de kinesiske replikkene og dermed tvinges vi i sterkere grad til å se historien fra Robertos synsvinkel, mens Jun betraktes med en viss distanse. Likevel blir et par av scenene mot slutten genuint rørende, så regissørens grep er ikke mislykket.

Forandring fryder

Robertos noe sære hobby består i å klippe ut absurde nyhetsnotiser fra avisene. Roberto drømmer seg inn i disse historiene og vi ser ham derfor både falle i døden og begå mord med barberkniv. Det blir noe annerledes når en av disse historiene kommer inn i det vanestyrte livet hans og lager kluss. Men han har godt av det, skal det vise seg.»

Østlandets Blad gir terningkast 5 og skriver:

«Argentinsk påskeegg: En sur, pedantisk gubbe i Argentina samler på rare historier. Så flytter en av dem inn, i «Chinese take-away».
Roberto (Ricardo Darín) er en aldrende enstøing. Han driver jernvarehandel i Buenos Aires og teller skruene i pakken for å få bekreftet at han blir lurt.
Hobbyen er å lete etter rare historier i all verdens spanskspråklige aviser. Historier som bekrefter hans livsanskuelse om at livet er meningsløst.
En dag faller en rar historie rett i fanget på ham. Han finner en ung kinesisk mann på gata, alene og redd. Roberto plukker ham opp og prøver å hjelpe. For selv om han er grinete og sær, er han et svært anstendig menneske.
Å hjelpe kineseren, skal vise seg vanskelig. Bedre blir det ikke av at argentineren bare kan spansk og kineseren bare mandarin.
«Chinese take-away» (eller En kinesisk historie som den heter oversatt fra spansk) er et deilig påskeegg av en film. Rammefortellingen er søt og varm, med humor og alvor i lun blanding. I «påskeegget» får vi flere små søte, rare historier.
Et fornøyelig originalmanus, skrevet av regissør Sebastian Borensztein, kombinert med godt skuespill og fin regi, gjør dette til påskens feel good.

Spansk-argentinske «Un cuento chino» har fått folk i Latin Amerika og Spania til å strømme til kinoene. Den fortjener et tallrikt publikum også her hjemme.»

Dagsavisen gir terningkast 4 og sier:
«Ricardo Darin er en fordømt dyktig skuespiller, som har utmerket seg i en stor del av de argentinske filmene vi har fått se på kino her hjemme – fra den helt glimrende noir-thrilleren «Aura» (2005) til Oscar-vinneren «Hemmeligheten i deres øyne» (2009). For noen år siden sammenlignet jeg ham med Robert De Niro, men det er egentlig litt urettferdig. Mens De Niro for lengst har mistet lidenskapen som skuespiller, kan du være sikker på at en film med Darin alltid er verdt å se.»
«Chinese Take-Away» unngår lettvinte kulturkollisjoner, og fokuserer mer på hvordan Roberto gradvis lærer seg å bli et litt mer sosialt og tolerant menneske. Skulle ikke forundre meg om han våger å satse på kjærligheten, også. Med for eksempel budeia Marie (Muriel Santa Ana), den gamle flammen som aldri har glemt ham. Dette er en mer konvensjonell film enn vi er vant til å se Ricardo Darin i, men han er fortsatt helt førsteklasses i rollen. Det vil være en overdrivelse å si at «Chinese Take-Away» etterlater et sterkt inntrykk, men dette er en dramakomedie som det er lett å like. En publikumsvennlig liten gladfilm om kommunikasjonsproblemer, som kunne ha vært laget hvor som helst på kloden.»

(Men Svenningsen Rambøl; de snakker da ikke portugisisk i Argentina; de snakker spansk… Fyda!)

Dette skriver Kosmorama om filmen i sin omtale:
«Roberto er en middelaldrende, enslig, sur og bitter mann – rett og slett en grinete gubbe. Han driver en liten jernvareforretning i Buenos Aires. Når han får levert skruer i løsvekt fra leverandørene, kontrolleres de, og til hans voldsomme irritasjon er det alltid noen få for lite – aldri noen få for mye. Roberto i et nøtteskall. Han har verdens skjønneste nabo som til og med har varme følelser for han, men det ser han ikke. En dag plukker han opp en kineser som ikke kan et ord spansk. Han har nok hjertevarme til ikke å kaste han ut på gata, men blir «stuck» med denne smilende kineseren.

Vi skjønner rimelig raskt at Roberto ikke kan fortsette å være slik.Vi røper derfor ikke noe når vi sier at dette kanskje vil bli en av vårens varmeste og fineste filmeventyr. Filmen er finurlig, vittig, dønn sjarmerende, omsorgsfull og lun.»

Sakset fra imdb.com:

Funny and Dramatic (Author: Claudio Carvalho from Rio de Janeiro, Brazil)

In Buenos Aires, the bitter and methodic Roberto (Ricardo Darín) is a lonely man and the owner of a hardware store. Roberto collects bizarre worldwide news in an album as a hobby and his acquaintance Mari (Muriel Santa Ana) has an unrequited love for him, but Roberto is always evasive.

One day, Roberto sees a Chinese named Jun (Ignacio Huang) being expelled from a taxi while he is watching the landing of airplanes in the airport and he helps the man to stand up. Jun does not speak Spanish and shows a tattoo with an address on his arm. Roberto heads to the spot with Jun and discover that the place belonged to Jun’s uncle that sold it three and half years ago. Roberto goes with Jun to the police station, to the China’s embassy and to a Chinese neighborhood to seek out his uncle but it is a fruitless search. Roberto lodges Jun in his house and after a series of incidents, he finds a delivery boy that speaks Cantonese to translate Jun and he learns the dramatic story of the life of his guest.

«Un Cuento Chino» is a funny and dramatic film, with a refreshing story and excellent screenplay, direction and performances. Ricardo Darín is one of the best (if not the best) Argentinean actors these days; Ignacio Huang is great in the role of a Chinese that cannot speak Spanish and Muriel Santa Ana is very sweet with her beautiful smile. This film is another proof that for making a great film, budget is one of the least components. Story, screenplay, direction and performances are the most important.

The apparently absurd and bizarre idea of a cow falling from the sky on a boat is true and has happened in 1997 in the Sea of Japan, when a Russian cargo airplane with problems released a cow from a high altitude that hit a Japanese fishing boat that sank.